«Demonene» i hodet mitt, kontrollen de prøver å gi meg. Noen ganger omfavner jeg dem og lar de sulte meg eller kutt dype sår gjennom sjelen min og lage bekker av blod.
Andre ganger skjønner jeg ikke hvordan jeg kan gi etter, for noe som for alle andre ikke skjønner noe av. Hva er så spesielt med meg, at jeg må ødelegges?
Det verste, er at jeg ikke vet. Samtidig, er jeg faktisk født for å overleve og kan ikke la demonene vinne. Livet mitt er også verdt noe og verden er et vakkert sted for noen, synger Anne Grete Preus.
Å ha tvang er typisk for mange med Asperger, og er gjerne tilleggsvansker for oss som skader oss selv. Andre med samme diagnose, har aldri tenkt tanken på å skade seg selv.
Det er altså et bredt spekter, og vi er rammet forskjellig vi med Aspergerdiagnose. Det er når de negative handlingene overskygger retten til å leve et vanlig liv, at det blir et problem.
Jeg må da klamre meg fast til mantraer som holder meg i live og demonene i meg på avstand, ala Don’t let them win. Dermed basta. (Jeg kan være ganske stad og veldig utholdende, som igjen er et typisk trekk av Asperger.)
Kom igjen, jenta mi! DU VINNER, DU skal leve ❤
Lørdagsklem ❤ ❤ ❤
LikerLiker
Er det litt meir håp og livslyst å spore i tekstane no?
LikerLiker
Det er det samme som det har vært.
LikerLiker
Klem ❤️
LikerLiker
Best å trene seg opp til å stå i mot slike selvsaboterende og selvstraffende indre demoner, som synes det er lurt å både sulte deg ut, og skjære deg, ja.. Så sant, så sant.
LikerLikt av 1 person