En skoledag med Asperger syndrom

Jeg var femten år. Jeg satt i klasserommet inni den moderne murbygningen, som myldret av andre elever som hadde sin agenda. Jeg ble noen ganger inkludert, les: hvis jeg kunne være til nytte. 

Som skoleflink, er man av og til et godt bytte i prosjektarbeid. Men jeg skjønte ikke helt, eller ville ikke helt skjønne, at det var derfor jeg ble valgt med i gruppa. Jeg var jo så lykkelig over å høre til.

Av og til, fikk jeg problemer med gruppearbeid sammen med andre elever. Jeg husker et stort prosjektarbeid der jeg gjorde så godt som hele gruppearbeidet alene. Det kunne bli positivt mottatt fra de andre elevene, siden de da slapp å gjøre noe selv. Derfor ble jeg valgt.

Jeg loggførte at de andre ikke gjorde ting, og alt jeg gjorde og hvor ulykkelig og stresset jeg var tror jeg kom fram, men jeg tviler på at loggbøkene noen sinne ble lest. Jeg hørte aldri fra en eneste lærer. Gruppa hadde levert, så det var vel ingen grunn til bekymring?

Det gjorde noe med meg, men jeg trengte å være knapp nok. Jeg våget ikke si fra på noen annen måte, enn skriftlig i loggbøkene. Hva tenker dere nå, lærere på ungdomstrinnet? Vil dere la en Asperger gjøre arbeidet for en hel gruppe alene?

Kanskje ikke, men kanskje finner dere heller ikke noe alternativ. Jeg trengte å ha styringen på hva gruppa gjorde, som å spise boller i «arbeidstiden» fra baker Thorsen.  Jeg husker også når klasserommets pulter ble satt i en hestesko, og det jeg fryktet mest av alt var at ingen ville sitte ved siden av meg i kosetime.

(Det å ikke bli inkludert i kos og bare bli valgt med i gruppa når en potensielt kan utnytte ferdighetene mine, gjorde også noe med meg. Jeg setter parenteser rundt dette og punktum her, men inviterer til ettertanke i hele Skole-Norge.)