«Jeg gikk meg over sjø og land
Der møtte jeg en gammel mann
Han spurte så, han sagde så
Hvor hører du vel hjemme?
Jeg hører hjemme i klappeland
I klappeland, i klappeland
Og alle de som klappe kan
De hører hjemme i klappeland»
Slike sanger hadde jeg oppheng i. Det var litt flaut å klappe høyt i barnehagen, så det jeg skriver nå, bare hvisker jeg med leppene stramt som en strek i fjeset. Ligner likevel et smil, sånn mellom hakeparti og neserot. Jeg, som ikke var barnet i opprør, som noen tror om barn som har, diagnostisert eller diagnostisert, en annen måte å oppfatte virkeligheten på er.
Å klappe var en synliggjøring av selvet. Samtidig var jeg jo annerledes hvis jeg ikke klappet også, og hørte ei hjemme. Dette gikk rett og slett ikke ubemerket i mitt barnesinn, denne ambivalensen i annerledesland lenge før jeg ante at jeg egentlig var annerledes. Noe var det, det er noe ved meg som får meg til å tenke, sammenligne og misforstå.
Hvis du føler deg berørt, så rør ved meg. Stryk redselen min bort med korrekturlakk og tørk tårene mine med blå servietter. I barnehagen var jeg så opptatt av reglene for rett og galt, at de uskrevne reglene gikk meg hus forbi. Jeg forstod ikke, før jeg så andre barn opptre på en annen måte enn meg, som at de vasket hendene etter å ha vært på do. Hvorfor skulle jeg ha gjort det?
Også har vi all leken. Alt jeg ikke var med på. Jeg satt og så på, betraktet, lekte på min måte. Som å sitte på huske eller på benk. Se de andre barna legge vanskeligere puslespill mens jeg la det samme om og om igjen. Jeg skulle tatt del i den barnslige, høylytte, levende, sprudlende leken som om vi kunne drikke brus til hverdags, hvorfor gjorde ikke jeg?
Jeg har skjønt det nå. Så klapp, klapp, klapp.
aspergerinformator.com 