Jeg kan ikke gripe dagen. Det står noen og hindrer meg. Noen som bestemmer over meg. Har makten i sine pennestrøk. De som skal behandle meg. De som skal gi meg bolig. Lege. Psykiatere. Sosionom. Team i kommune. Distriktpsykiatrisk senter. Eventuelt andre instanser.
Jeg lever fra møte til møte. Det er noen måneder mellom hver samling av disse menneskene. Men felles for situasjonen, er at jeg venter alene. Jeg er sammen med alle disse menneskene, men helt alene om opplevelsen av å være den som er i behov for helsehjelp.
Skal man være noen her i verden, må man gå på møte. For det er på møter hvor alt bestemmes. Skal man være med på bestemmelsene, ha en viss innflytelse, må man sitte i møte. Jeg fortsetter å sitte.
Jeg sitter igjen, alene med tankene, følelsene, utilstrekkeligheten dagen derpå. Men noe har vi felles: Vi jobber for et verdig liv, selv om jeg kjenner meg alene når jeg venter på min fremtid. Det er en ensomhetsfølelse og følelser kan noen ganger være vanskelige å sette ord på. Takk for møtet, oppmerksomheten, ordene, lesingen, alt (sammen).
Jeg kjenner meg så igjen i følelsene du beskriver. Akkurat nå er jeg ikke i den fysiske flyttingen selv, så mye som den psykiske, men tusen takk for at du setter ord på det!!
LikerLikt av 1 person
Tusen takk for tilbakemelding. Det betyr mye.
LikerLiker