Noen dager, er jeg så lett å knuse. Jeg sitter på en hylle, faller ned med hodet først og knuser som Humpty Dumpty og selvsagt går det an å lime et hode (eller lage eplekake av eggets innhold). Men jeg blir aldri hel og hvorfor i helvete skulle vi bruke tid på å lime noe som er perfekt som defekt?
Jeg tror nemlig det handler mer om respekt og tilpasning, det å godta min måte å fungere og sosialisere på, fremfor å dømme, krenke, sette i bås og knuse meg. Da slipper vi faktisk å bruke opp superlim eller å bake over en varm komfyr, svette og forbruke dyrebar kroppsvæske.
Ja, dette tenker hodet mitt i dag.
