asperger syndrom · sosialt

Unike relasjoner i annerledesland

Folk har lett for å dra empati-kortet. Pasienten har ikke empati for andre, sier kanskje vennene. Hvis de evner å uttrykke annerledesheten. Andre, omfavner meg med begge hender. Det er både folk på spekteret, folk i helsevesenet og tilfeldige bekjente – kanskje blogglesere. De vil meg vel. Her jeg strever og føler jeg er på feil klode, som om jeg hadde fire føtter og ikke visste mine armer råd!

Når empati-kortet spilles, går vi glipp av vennskap og sosial omgang. Vi går også glipp av læringen slike forhold gir meg og beriker meg. Empati-kortet, altså min såkalte mangel på sådan, gjør det enkelt å avskrive mine meninger som viktige og «sanne» – det er jo bare en ufølsom reaksjon, et kaldt utspekulert drittspråk for å smøre tjukt på. Og det smøres gjerne tjukt på når man kommer i konflikt.

Men så blir vi venner igjen. Noen har fått opp øynene, for at jeg ikke bare er «annerledes på en negativ måte». Jeg og de som kanskje omfavner meg, vi får et bånd. Ikke et hundebånd, men et jevnbyrdig et. Som om jeg var bestevenn, ja som hunden, menneskets beste venn. Det er når vennskap finner hverandre etter å ha vært satt på prøve, at jeg skjønner at mennesker er unike. La oss ta vare på hverandre. Alle har følelser.

Reklamer

2 kommentarer om “Unike relasjoner i annerledesland

  1. Stemmer bra dette.
    Jeg har hatt en relasjon med noen som ikke bare er litt men veldig preget av Asberger.Den gang da ble relasjonen som den ble.I dag skjønner jeg mer omstendigheter.Er bare trist at vedkommende ikke har fått hjelp noen gang til å legge livet bedre til rette.Er så mange ting med tilstanden et menneske kanskje ikke forstår/har innsikt i.De føler seg annerledes og kanskje/kanskje ikke strever veldig med å akseptere seg selv for den de er.Er jo derfor man har pedagogisk tilrettelegging i skolen.Hvordan går det ann å la vær å se slike utfordringer?Er så trist,så trist…sikkert mange flere skjebner som kunne fått bedre tilrettelegging.Hvorfor ser ikke skole og helsevesen slikt?Hvorfor er det sånn skam å ha et barn med tilrettelagte behov?Ved å svelge skammen,får man muligens den hjelpen man trenger,man slipper å «slite» i åresvis senere og den det gjelder får bedre fremtidsutsikter og livskvalitet.

    Liker

  2. Jeg kaller sånne «tilstander» for overgrep.Man tar fra barnet sitt muligheten til å få en god hverdag med å legge til rette for at vedkommende skal få klare seg i dag.Men hva med resten av livet?Hvis barn får så tidlig som mulig hjelp,er der kanskje ikke noe som heter Aspberger i voksen alder.Kalles forebygging .Et relativt ukjent begrep i dagens Norge anno 2018 også.Dessverre.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s