Fra traume til trivsel

Innlegget er sponset.

Mange eldre menn eller kvinner med komplekser sier med villskap og frykt i blikket at de absolutt ikke kan strikke. De tenker tilbake på klasserommet med høy lyd, jenter som fniser eller flørter med guttene og en streng lærer med bestemte rammer for hva som er godtatt kunst. Men det er ikke det hobbykunst handler om.

Det er jo ikke rart de mislikte timene. Noen av disse timene er nettopp litt traumatiske om man ikke føler man mestrer eller har for stor angst sammen med andre mennesker til at man tør å boltre seg. Å skulle lære under press, kan for mange være en utfordring og man føler seg i stridssonen og tør kanskje ikke utfolde seg. Etter å ha blitt mange år eldre, våger jeg.

For sånne som meg, finnes det en vei tilbake til den barnlige gleden jeg hadde da mamma lærte meg å fingerhekle. Den helt forventningsløse og bekymringsfrie. Den før stressende klasserom. Det er ikke alltid så lett å finne plassen sin, verken for aspergere, kunstnere eller økonomer. Med andre ord, vi mennesker kommer i alle fasonger og prøver å passe inn. Hvordan vi tar plassen vår, varierer like mye.

Da jeg i høst fant hobbybutikken Rito Garn og Hobby da jeg lette etter trepinner som er sikkerhetsmessig mer vennlige, ble jeg kjempeglad. Pinnene over, gjør at jeg kan flette med garn og ikke bare håret. Jeg fant også ut at jeg ikke var alene. Verken alene om å søke en konkret kreativ geskjeft eller alene i samfunnet. Smiler gjennom linjene, maskene, livet: Dette lille, trivelige, kreative.

Rito Garn og Hobby knytter meg til Europa og faktisk resten av verden med sitt utvalg. Med enkle hjelpemidler som flettepinner og reperasjonsnål kan jeg utrette store ting. Disse redskapene kommer fra Knit Pro, som Rito har et stort sortiment fra. Under ser du nålene, som kommer i tre størrelser.

Noen ganger, tester mennesker ting de ikke er så gode på, og det gjør oss gode. Jeg for eksempel, sier gjerne som Pippi: Det har jeg aldri gjort før så det klarer jeg helt sikkert. Og med det strikket jeg disse vottene i samme mønster som Pippi sin genser etter en oppskrift jeg fant i en annen strikkeglad sin blogg. Les: Jeg er en del av samfunnet jeg også.

I psykiatrien, som jeg faller inn under med mine tilleggsvansker og traumer, er skarpe gjenstander litt tabu. Men når man får loddet garn i hendene, mykes avdelingene i kantene, på en måte. Vi får med redskaper i tre og plast delta som om vi var jevnbyrdige håndarbeidsdamer eller menn.

Jeg har ofte følt meg litt på siden av alt som skjer. Når jeg strikker, får jeg hovedrollen i eget liv. Og også birollen i andres! Jeg er vottene de varmer seg med en kald novembermorgen eller de glade, gule tøflene de finner frem en semptemberkveld. Bare vent! Her kommer faktisk jeg.