asperger syndrom · sosialt

Samtalepartnere i refleksjon

Jeg, på en bestemt plass i terapeutens sofa. Ved siden av meg, kanskje en ansatt. Også har vi psykiateren/overlegen i en stol og jeg kjenner meg underlegen. Alt skal dreie seg om meg og mine vrange, vonde tanker og følelser og hvordan jeg uttrykker dem.

Det er da det blir viktig at vi er samtalepartnere, jevnbyrdige og har samme preferanser. Det gjelder for de som snakker med meg, å prøve å ta mitt perspektiv slik jeg må tilpasse meg de som snakker med meg.

Det er slik vi jobber, i et slags reflekterende team. Poenget er ikke å finne en syndebukk men en forståelse i stedet. Undersøke hva den andre egentlig mente og sette lys i mørke hull.

Hvis jeg i stedet for refleksjon blir dømt nedenom og hjem, kommer jeg aldri til å klare meg hjemme. Jeg trenger å ha samtaler og et nettverk jeg som andre mennesker. Jeg er et menneske, selv om jeg har diagnoser som setter meg i bås.

Nedenom og hjem.

Det er når jeg er i bås, jeg må prøve å åpne opp luka til båsen min litt, slik at du kan gløtte inn og lyset får slippe til. Det er ikke sånn at det er helt umulig å snakke med meg, selv om jeg har noen rare, underlige regler og et særpreget perspektiv på det du sier til meg (sjekk innlegget fra i går). Vi må bare snakke sammen lenge nok til at vi rekker å oppklare eventuelle misforståelser.

Takk for samtalen. (Obs, det ble en monolog, dette innlegget.)

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s