Noen ganger, er jeg lost in space: som når jeg står i høstmørket og skriker at vedkommende kan dra til helvete med å kommandere meg på den måten, der jeg strammer kroppen min opp for å bli sterkere i de magre armene mine og låser meg resolutt inn uten å si noe mer.
Da tenker folk kanskje, oi, nå ble hun sint, opprørte jeg henne? Eller de holder på sitt, og sier at man går ikke i andres hager. Jeg var ikke i noens eller i det hele tatt noen hage, jeg var ved en slags hekk eller et bedd og fotograferte dukken min. Jeg er en som dukkesamlende fotograf. Jeg trenger å få fokusere. Damen avbrøt meg, og jeg sa: Du kan dra til helvete med å kommandere meg på den måten.
Det sømmer seg ikke alltid å bli så sint, bruke skjellsord er vel noe man helst skal unngå. Men etter å ha levd mange år der andre har bestemt over meg og jeg bare har følt meg helt på en egen planet der ingen skjønner meg, sier jeg fra nå. Kanskje blir det ikke godt mottatt, men det er helt på sin plass i puslespillet mitt, det å forsøke å gjøre meg selv litt mer hel igjen.
aspergerinformator.com 