Høsten faller sammen

Den er allerede erstattet av jul, denne høsten. Vi gikk fra skremmende Halloween til julelys på verandaene og pepperkaker på Europris. Vi gikk fra fargeglade løvblader til nakne trær. Vi gikk fra skolestart til å innse at jeg skulle jo ikke på skolen, har ikke hatt høstferie, har ikke jobbet, har bare surret rundt med tanker om syndromet mitt her på bloggen. Men jeg er litt mer enn det altså! 

Jeg er en observatør som får med meg at høsten står for fall. At eplene har falt ned på bakken. At ikke alle lærere har et eple stående på kateteret. At de snille barna kanskje ikke engang har med seg epler i skolesekken. Det var i gamledager, det uttrykket må komme fra gamledager der frukt var litt luksus, spesielt sortene fra utlandet. Nå har vi «eplepruduktene» Apple iPhone, Apple Watch og Apple iPad med oss rundt omkring, og hjemme, eller der vi oppholder oss mest (som for meg desverre er på sykehus litt til) har man kanskje en Mac. Men jeg har ikke Apple Watch da, ei heller iPhone. Men det var ikke det dette skulle handle om. Det skulle handle om det som faller. Det skulle handle om meg. 

Det er vanskelig å skrive noe som skal handle om meg i dag. Jeg føler jeg tar for mye plass, for mange ressurser og stjeler skattebetalernes bidrag til helsevesenet. Imens ramler næringen av meg fordi jeg forbruker mer fordi jeg tenker så fordømt mye, og jeg må stadig vekk dra opp buksen. Jeg tenker at jeg handler om høsten. Litt som om man dør, eller faller fra, slik bladene forlater oss, og trærne, i disse dager. Men livet er så vakkert, også om vinteren, at jeg overvintrer. Hei, jeg lever litt til.

Det er håp, selv om man er i en vanskelig, syk og litt kjip livssituasjon. Det finnes mennesker som står der når høsten faller og skolestart og jobb uteblir. Det finnes noen som lytter til sånne som meg. Som ser meg. Som verdsetter meg. Dere er gull verdt.