asperger syndrom · sosialt

Måtte hun møte han halvveis (forelskelse)

Jeg har noen guttevenner. Sånne jeg har vært litt avstandsforelsket i. Det er liksom ikke så lett for meg å fortelle hva jeg føler, før det kommer en Facebookoppdatering om at han møtte hun og det er for sent.

Jeg ønsker at vennene mine skal ha det bra. Mange med Asperger har kjæreste, men mange er også single. Det er ikke så enkelt å flørte når man er usikker på seg selv eller sliter litt med det mellommenneskelige og/eller kanskje kroppskontakt.

Det betyr ikke at ingen klarer det. Mange lever lykkelig gift! Men jeg vil ikke at noen skal tenke at det er noe nederlag å ikke fungere i et parrforhold. Jeg er singel, og antakelig evig singel. Kan du lene deg inntil roen min? Jeg har slått meg til ro, og står som et fjell selv om jeg brister innimellom.

Samtidig håper jeg henne han traff, er god for han. Bedre enn meg. En som kan lege sårene jeg lager. En som kan føre en god samtale. En som kan inngå kompromiss. En som møter han halvveis og gir han hånden sin.

Han setter kanskje en ring på den hånden, med sølv eller gull og kanskje en hvit sten.
(Jeg kunne ønske det var min finger).

4 kommentarer om “Måtte hun møte han halvveis (forelskelse)

  1. Nettopp begynt å følge din blogg. Mest fordi jeg har både familie og venner med asperger diagnosen. Jeg blir ofte lett interessert i og trukket mot a-typiske. Og derfor fanget denne bloggen mitt øye.
    Som jeg sa, jeg har familie med diagnosen, både en bror og en samboer. Derfor følte jeg for å kommentere dette innlegget.

    Da jeg først ble kjent med min samboer, gikk det faktisk overraskende fort i svingene. Jeg viste tidlig at han hadde asperger men det hadde ikke noe å si. For min del betydde det bare at han kunne forstå «usynlig sykdom». Jeg har selv diagnoser innen psykisk lidelser, så det er kanskje ikke så rart at jeg lett kan relatere til a-typiske. Siden jeg er litt a-typisk selv.

    Jeg ser du sier at du er fornøyd med å være singel, men jeg håper likevel du en dag finner noen. Ikke nødvendigvis for å gifte deg eller få familie (med mindre det er det du vil) men bare for å ha en armkrok på sene høstkvelder, ha en å dele tanker og følelser med, ha noen som gir deg klem hver morgen. For alle fortjener det. Samme om de har en diagnose eller ikke.

    Likt av 1 person

  2. Hei Helene.
    Takk for at du deler dine tanker og erfaringer.
    Dette innlegget ditt ga meg lyst til å dele en egen, positiv erfaring når det gjelder kjæresteforhold. Jeg hadde vært sammen med en flott mann i tre-fire måneder, men det var i ferd med å skjære seg. Heldigvis skjønte jeg at jeg var nødt til å gjøre noe. Da skrev jeg denne meldingen til ham (noe er redigert bort):
    _____
    Kjære gutten min
    Jeg skulle ha fortalt deg dette før, nå er det kanskje for sent. Men jeg har et håp om at du vil forstå.
    Noen ganger sier jeg til deg ting jeg ikke burde sagt. Selv om du har gjort meg oppmerksom på det, har jeg likevel forsvart meg. Jeg har alltid en forklaring på hvorfor.
    Noen ganger forestiller jeg meg at du tenker negative tanker om meg, og reagerer ut fra det. Selv om du benekter slike tanker (selvsagt, for du har jo ikke tenkt dem), klarer jeg ikke alltid la være å tro på min egen fantasi. Det må jo være noe der, tenker jeg. Om ikke annet, kan jeg alltid skylde på snøen som falt i fjor.
    Jeg elsker å være nær deg, og kose med deg. Men noen ganger synes jeg det er irriterende å bli tatt på. Det kommer an på når og hvor, og hvilket humør jeg er i.
    Noen ganger har du spurt hvorfor jeg gjør sånn og sånn. Hvorfor jeg MÅ la lyset på badet stå på halv styrke hele tiden, eller hvorfor jeg ikke vil fjerne det du kaller rotet i vinduskarmen. Da blir jeg redd, og reagerer med å bli sint.
    Noen ganger skravler jeg hull i hodet på deg, om dyr og insekter, eller andre ting jeg er opptatt av. Du lytter tålmodig, og jeg glemmer at du kanskje vil snakke om andre ting.

    Dette, og mye annet, er det en årsak til som jeg ikke har turt å fortelle deg. Men jeg forstår nå at jeg er nødt til å slutte å late som om jeg er akkurat som alle andre. Det nytter ikke å skjule det lenger. Det får bære eller briste.
    Jeg har asperger. Og jeg elsker deg.
    _____

    Et kvarter senere sto han på dørstokken min og ga meg det lengste kysset jeg noen gang har opplevd. Såpass langt at det nesten føltes ekkelt, ha ha 😊. Vi har nå vært sammen i snart to år, og det hadde aldri skjedd om jeg ikke hadde fått diagnosen. Å få diagnosen har hjulpet meg til erkjennelsen av egne «feil og mangler», som jeg har hatt vansker med å forstå selv. Og jeg har lært meg at det finnes menn der ute, kjekke menn til og med, som er forståelsesfulle og godtar meg som jeg er, så lenge de får en god forklaring på hvorfor.
    Lina

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s