asperger syndrom · sosialt

Måtte hun møte han halvveis (forelskelse)

Jeg har noen guttevenner. Sånne jeg har vært litt avstandsforelsket i. Det er liksom ikke så lett for meg å fortelle hva jeg føler, før det kommer en Facebookoppdatering om at han møtte hun og det er for sent.

Jeg ønsker at vennene mine skal ha det bra. Mange med Asperger har kjæreste, men mange er også single. Det er ikke så enkelt å flørte når man er usikker på seg selv eller sliter litt med det mellommenneskelige og/eller kanskje kroppskontakt.

Det betyr ikke at ingen klarer det. Mange lever lykkelig gift! Men jeg vil ikke at noen skal tenke at det er noe nederlag å ikke fungere i et parrforhold. Jeg er singel, og antakelig evig singel. Kan du lene deg inntil roen min? Jeg har slått meg til ro, og står som et fjell selv om jeg brister innimellom.

Samtidig håper jeg henne han traff, er god for han. Bedre enn meg. En som kan lege sårene jeg lager. En som kan føre en god samtale. En som kan inngå kompromiss. En som møter han halvveis og gir han hånden sin.

Han setter kanskje en ring på den hånden, med sølv eller gull og kanskje en hvit sten.
(Jeg kunne ønske det var min finger).

Reklamer

2 kommentarer om “Måtte hun møte han halvveis (forelskelse)

  1. Nettopp begynt å følge din blogg. Mest fordi jeg har både familie og venner med asperger diagnosen. Jeg blir ofte lett interessert i og trukket mot a-typiske. Og derfor fanget denne bloggen mitt øye.
    Som jeg sa, jeg har familie med diagnosen, både en bror og en samboer. Derfor følte jeg for å kommentere dette innlegget.

    Da jeg først ble kjent med min samboer, gikk det faktisk overraskende fort i svingene. Jeg viste tidlig at han hadde asperger men det hadde ikke noe å si. For min del betydde det bare at han kunne forstå «usynlig sykdom». Jeg har selv diagnoser innen psykisk lidelser, så det er kanskje ikke så rart at jeg lett kan relatere til a-typiske. Siden jeg er litt a-typisk selv.

    Jeg ser du sier at du er fornøyd med å være singel, men jeg håper likevel du en dag finner noen. Ikke nødvendigvis for å gifte deg eller få familie (med mindre det er det du vil) men bare for å ha en armkrok på sene høstkvelder, ha en å dele tanker og følelser med, ha noen som gir deg klem hver morgen. For alle fortjener det. Samme om de har en diagnose eller ikke.

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s