Menneskene bak maskene (eller nissen bak skjegget)

Jeg hadde kledd meg ut. Jeg var kanskje 7 år. Farmor satt i sofaen. Jeg satt ved siden av, etter at nisseantrekket var byttet ut med den fine, småmønstrede, rød kjolen. I vinduet så vi to nisser. En voksen og et barn. «Det er ikke ordentlige nisser,» sa farmor. «De har bare kledd seg ut, akkurat som deg.»

Da falt maskene mine sammen, som om jeg var et strikketøy. Selvtilliten røyk tvers av, ryggen fikk seg en knekk. Jeg bøyde følelsene mine og holdt tilbake tårene. Jeg trodde farmor trodde jeg var ekte! Hun gjennomskuet meg, bak rollen, og jeg ville ikke hun skulle forstå at jeg var den som hadde vært nissen i stua i stad. Jeg ville være stor og flink og magisk.

Men mennesker bruker masker og opptrer av og til i forkledning, og er nødt til det i jula. Nisser finnes ikke. I overimorgen er det julaften og jeg er voksen nok til å se forbi et grålig, nesten hvitt skjegg. Grøten er god, men nissen er allerede mett på ribbe. Han er jo bare en av de andre gjestene i juleselskapet på selveste julaften.

Dette innlegget lyder sårt og litt barnslig. Mange på spekteret regnes som litt yngre enn alder tilsier. Det er ikke fordi vi er dumme, men jeg tror det handler om at vi husker detaljer så godt. Når man husker barndommen autentisk, er det lett å bli stående i den.