Noen som strever, enten det er samlivskrise eller man er deprimert, trøstespiser. Det trenger ikke være en spiseforstyrrelse, men hvis det utvikler seg kan det bli et problem. Samtidig vil jeg ikke at det skal føles farlig for folk å kose seg.
DET er et problem i samfunnet vårt syns jeg. Det at man skal få dårlig samvittighet av å kose seg med en sjokolade. Det er faktisk hyggelig å kunne kose seg litt, og kanskje har man en hyggestund sammen med noen man er glad i over en pakke sjokoladecockies.
Når jeg blir dårlig, kjenner jeg på behovet for en «Easy Fix». Det at man kan føle noe godt, om så bare for et øyeblikk. Med anoreksi, trøstespiser jeg ikke, men sulter veldig etter noe som kan gjøre meg fullgod. Jeg håper sulten min er ensom, at andre klarer å gi seg noe jeg ikke klarer å gi meg.
Jeg kjenner meg som en fiasko, når jeg skriver dette. Både fordi samfunnet har blitt så strenge på hva som er sunn og riktig mat, men også fordi jeg ikke er en del av mengden som fungerer på kjøkkenet – verken sunt eller godt (nok).
Bildekilde: Pixabay
