Etterslukking i spesialisthelsetjenesten

Mange opplever i samfunnet vårt, at de ikke får forebyggende helsetjenester men kun får brannslukking. Da dette temaet kom opp i en mailkonversasjon, kom jeg til å tenke på et viktig fenomen:

I tillegg til å ikke være føre var, er den ei heller etter snar. Det er nemlig bare selve brannen som slukkes ganske ofte. Etterslukkingen blir noen ganger glemt, og da blusser brann lett opp igjen. Det er en del sin erfaring, dessverre.

Jeg skal fortelle litt om hvordan jeg fungerer (og ikke fungerer). Det kan tilsynelatende se ut som jeg har det ok, etter alle disse årene med behandling. Likevel ulmer det inni meg. Det står noen der når jeg tar fyr, men jeg kunne ønske jeg ikke ulmet slik. Det gjør så vondt å ulme. (Teksten fortsetter under bildet.)

Det kan også virke som om jeg aldri blir frisk. At jeg er en kroniker. At forandring av jeg-et gjør vondt verre. Men da kunne jeg trengt at noen holdt glørne mine kalde. At de ikke ble trigget så ofte. At jeg fikk lov å eksistere. Lov til å leve, uten å være i konstant brannfare. Jeg kjemper for å takle balansen mellom å fungere og mestre hverdagen, med behovet for selvskading og helsehjelp.

Som en viktig del av etterslukking, opplever jeg vår kriseplan. Men kriseplan inntreffer først når noe har gått ganske galt. Når man står i full fyr, kan det være vanskeligere å forhindre skade på reisverket, enn hvis bruker/pasient og spesialisthelsetjenesten klarte å holde hodene kalde nok før real brannslukking med brask og bram ble nødvendig. Heia oss – brukere, kommune og spesialisert poliklinikk.