Ski-VM er i gang. Det er noe å se på for sportsinteresserte. Jeg er opptatt av det norske laget, flagget og medaljene selv om jeg ikke sitter klistret. Jeg smører på:
Jeg liker å føle meg som en del av noe som er større enn meg, som landslaget. Derfor lytter jeg til oppdateringene og nasjonalsangen. Inni meg, synger jeg med.
I går var det prolog og finale i ski-VM-sprinten og gull til Klæbo og Falla. Det foregår i den østerriske alpebyen Seefeld med masse snø og flott føre.
I løpet av de seks neste ukene er det hele seks VM å få med seg, i følge Riks-TV. Det kan være mye gøy spenning.
Noen er mer hekta enn andre, og husker hvert eneste resultat slik som for eksempel Arne Skeie gjør. De kan ramse opp historikken.
Jeg er ikke like interessert, men som sagt klamrer jeg meg til fellesskapet og blir med på det nasjonale bidraget som tilskuer ved TV-en.
Fredagsfjernsyn er et innlegg om noe jeg har sett på tv i arbeidsuka, selv om jeg ikke jobber men det har ingenting med saken å gjøre eller det har nettopp det for: mange av oss er engasjerte i samfunnet likevel og tven er et vindu til å betrakte.
