asperger syndrom · tilleggsvansker

Å gå til behandling

Jeg har psykiatere på DPS (distriktpsykiatrisk senter, poliklinikk). Jeg er der hver uke. Jeg skriver om hvordan jeg har det, episoder som har oppstått og tanker jeg har i hodet mitt og leverer. Det er noen ganger ganske kaotisk. Men psykiateren sa det var gull.

Med gull, mener man (tror jeg) at det er viktig og en verbal ressurs for dem. De får en unik innsikt. De får muligheten til å hjelpe meg. Mange med Asperger syndrom, fungerer bedre om vi får lov til å skrive. Det er en kommunikasjonsform jeg mestrer til tross for at jeg sliter med smalltalk og muntlig konversasjon.

Å gå til behandling, er av og til veldig slitsomt og ganske skummelt. Målet med å ha pasienter til behandling, er jo på en måte å endre dem. Endring og overgang er vanskelig for meg. Målet er at jeg skal fungere bedre, og det oppstår et antiklimaks der jeg inni meg fortsatt er meg. Og jeg håper, håper og håper at det er godt nok.

Jeg mister i denne prosessen venner. Fordi det er slutt på tålmodigheten. De mener det skal gå bra nå, også kjenner jeg på de samme vanskene. De skriver gjerne at det går fremover også når jeg har det kjempevondt og ikke beveger meg fremover, snarere tvert i mor. Jeg har kroniske vansker jeg må lære meg å leve med.

Jeg kunne ønske de rundt meg så det, slik psykiaterne kan observere. Men det er selvsagt for mye for langt at vanlige venner skal forstå at skoen fremdeles trykker, enda jeg har fått nye sko (behandlingen annerledes rammer).

Hos psykiaterene, er det takhøyde. Jeg observerer at jeg kan oppfattes som streng mot omgivelsene mine, i min jakt på et forutsigbart og godt liv. Det kan føles krenkende og vondt, som om jeg er defekt og ikke klarer tilpasningen. Men jeg stiller opp, hver uke, for å lære mer om hvordan jeg kan leve (også når jeg har selvmordstanker dunkende i hodet mitt).

cecilie

Reklamer

7 kommentarer om “Å gå til behandling

  1. Så fint at din psykiater ser/forstår at det er enklere for deg med skriftlig kommunikasjon. Det kjenner jeg så godt igjen fra min datter. Hun kommuniserer også enklest når hun kan tenke seg om, og så skrive det hun ønsker formidle. Med ønske om en kreativ dag/kveld videre, med strikking og bilder.

    Likt av 1 person

  2. Kjære dame med Asperger. Jeg vil si takk. For at du skriver og lar oss bli kjent med deg. Jeg gråter. Tenker at vi kanskje kunne møtes. Se om vi kan forstå verden på samme måte. Som deg strever også jeg. Men jeg ble aldri utredet for Asperger. Jeg viste nemlig så sterke tegn på at jeg var personlighetsforstyrret. Jeg hadde spisevansker da jeg gikk på ungdomsskolen. Jeg trodde jeg måtte slanke meg for å få kjæreste. Jeg fikk ikke kjæreste. I voksen alder fikk jeg altfor mange kjærester. Ingen varte, til tross for at det var det eneste jeg ville. Uten kjæreste manglet jeg mening. Tross gode karakterer er jeg i dag uføretrygdet. Jeg kjemper for å ha boforhold som jeg trenger. Jeg takler ikke sigarettrøyk. Det har blitt min store «hang up». Jeg har nesten gått til grunne fordi jeg har fått røyk inn i leiligheten fra alle kanter. Jeg har skrevet. De lengste mailer. Forklart, lagt meg åpen. Men folk forstår ikke. Da foretar de seg heller ikke stort. Jeg føler at jeg må dytte på et helt hav for selv å overleve. Min far overlevde ikke. Han tok sitt liv da jeg var 29. Jeg døde også da. Det tok fem år før jeg følte meg levende igjen. Men jeg strever. Lengter ofte etter å dø, er jo så sliten. Men jeg ønsker jo å leve! Pappa ble av flere kalt et geni. Han var så teknisk. Og så levende! Men også så innesluttet andre dager. Hadde han Asperger? Han såret meg mye. Jeg følte at han gav meg opp da jeg gikk på ungdomsskolen. Jeg trodde ikke han var glad i meg. Jeg har en uro i meg. Trenger å treffe folk. Samtidig som jeg har angst for folk. Alltid hatt det. Jeg lengter etter å ha energi som gjør at jeg får gjort det jeg ønsker. Jeg føler jeg har energien til en åttiåring. Min siste kjæreste så ikke ut til å forstå min lave energi. Hans brudd ble en smertefull erkjennelse av at jeg nok er varig energiredusert. Viljen er større enn evnen. Jeg må ville mindre. Det er et slags liv, dette også. Dette jeg har. Jeg har lyst til å sitte på en benk i sola der det ikke er mennesker, så jeg kan høre på fuglesangen, slik jeg gjorde i min oppvekst. Jeg lengter etter å bo blant fuglene og de ville dyra. Jeg lengter hjem.

    Likt av 1 person

  3. Tilbaketråkk: Å gå til behandling

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s