Dette er noe jeg tenker på. Og føler på. Og erkjente, der jeg satt på sykehussengen før jeg fikk komme hjem igjen i dag. Jeg er i en prosess, med målet å klare seg litt mer selv. Men jeg er ikke helt der enda. Jeg er i behov av et stort hjelpeapparat. Det hjelper likevel å ha et mål, og å ikke gi opp. For alt i verden. Man må aldri, aldri, aldri, gi opp seg selv.
Hvis du kjenner en som meg, strekk ut en hånd, vis frem håpet i enden av sykehuskorridoren. Hold motet og håpet og lyset levende. Som et stearinlys blafrende, candle in the wind. Tenker på Diana. Jeg tenker i det hele tatt mye. Det er tankespinn og tankekjør.
Men man må ikke legge seg ned for godt. Det holder å sitte litt på sengekanten. Prøve seg frem i livet ingen. Først varsomt. Med bena på gulvet, plantet på jorda. Jeg er et tre og jeg spirer. Det er vår, sola skinner og jeg kjenner på at det er godt å ha et mål, selv om jeg ikke lever så godt som målet mitt tilsier (enda). Jeg begraver det like vel ikke ned, målet, og lar det stå til liv. Kort sagt.
aspergerinformator.com 