Jeg elsker store ting. Store jakker. Stort kamera. Ting som får meg til å føle meg liten.
Lykke er å kjenne kameraet i hånden, være usannsynlig liten i samfunnet (bare ett menneske), nesten mikroskopisk i forhold til objektet (verden).
Tenke oversize. Bade i utstyr, drukne bak kameraet. Ikke synes, men være fullstendig nødvendig for at et bilde skal bli tatt. Et bilde fra et særeget perspektiv.
Og så smiler jeg, med munnen åpen som blenderen på kameraet, over at noen finner meg og liker meg og lar meg få være til.
aspergerinformator.com 