Vi så på Nytt på Nytt og personalet knegget en trillende latter. Den begynte i magen og spratt ut av munnen. Jeg prøvde å smile, prøvde å henge med på vitsene. Men jeg responderte for sakte og latteren sitter ikke lenger så løst. Man blir litt knytt inni seg, av å være nedstemt.
Noen i min situasjon, er nettopp nedstemte. Det betyr ikke at vi ikke kan være morsomme. Men det betyr at noen ganger er jeg morsom uten å være med på spøken selv. De andre ler, og så ler jeg også. Det er jo så gøy å være sammen med andre mennesker, eller?
Kanskje ikke så gøy når jeg ikke henger med på notene. Men jeg synger de ut, innimellom, mine observasjoner. Og kanskje beriker vi menneskene hverandre, i samspill mellom bruker og behandlere. Jeg er ikke dun i hodet, jeg har bare Asperger syndrom og en særegen måte å oppfatte verden på,
I samspillet, oppstår noe fint og viktig! En felles forståelse. Noe å enes om. Som en allminnelig fredagskveld på NRK og TV2. The Voice har en egen stemme i stua mi hver fredag kveld, etter samfunnsengasjerte helsesista i takt med kampen for tilværelsen. Jeg håper jeg forstod noe, og at latteren min lever og bobler med. Jeg gjentar, ikke dum i hodet bare full av tanker og sanser. Det gjør meg rik, bekymret, klok og lykkelig.
aspergerinformator.com 
Det er uforståelig (for en fritenker som meg ihvertfall) hvorfor mange med aspergerdiagnose er så opptatt av å «henge med på andres noter» som du kaller det. Kan du skrive et innlegg som forklarer denne tilpasningstrangen? Spesielt er jeg interessert i hva dine behandlere forteller deg om dette temaet (selv om jeg vet at du definerer akkurat dét som en privatsak…) :
LikerLikt av 1 person
Det kan jeg prøve å skrive litt om. Det blir litt frem i tid. Jeg må tenke litt på det. Det er interessant det du observerer med at mange med diagnosen er opptatt av dette. Kort sagt tror jeg det handler om at man ofte har følt seg utenfor, og lengter etter et fellesskap. Men du skal få et eget innlegg, kanskje om en ukes tid. Ønsker deg en ålreit lørdagskveld.
LikerLiker
Jeg har vokst opp med en asperger bror. Så jeg forstår godt denne «tilpasningstrangen». Jeg har også en diagnose selv som av og til gjør det vanskelig å være som alle andre. Og jeg har vel alltid vært litt stolt av å være outsider. Men jeg kan likevel (merkelig nok) forstå dem som ikke ønsker å være outsider.
LikerLikt av 1 person
Tusen takk for tilbakemelding og respons. Ønsker deg en god slutt på helga.
LikerLiker