asperger syndrom · sosialt

Tilpasningstrangen

Lørdag 23. mars skrev jeg om at andre ler, og om å henge med på notene. En trofast leser, som også har diagnosen, er overrasket over at så mange andre med diagnosen, som for eksempel meg, er opptatt av å henge på disse notene. Han stilte spørsmålstegn ved tilpasningstrangen, siden han selv er en fritenker. Det ble ønsket en innlegg om fenomenet. Jeg har ikke fasiten for alle de andre «tilpasserne,» men jeg skal nå skrive litt om hvordan jeg opplever fenomenet.

Behandlerne mine liker når jeg prøver å leve et vanlig liv. De applauderer når jeg klarer å si hva jeg mener i stedet for å bare avvise andre, for eksempel – slik andre snakker høflig til hverandre. Det å isolere seg, er ikke like akseptert som å slå an en liten samtale om været. Å møte denne skepsis til hvordan jeg fungerer og rosen når jeg prøver å nærme meg normaliteten, vekker, besvarer tilpasningsbehovet og gjør noe med meg.

Samtidig, er det å vokse opp som annerledes uten å vite hva det er med en, en følelse av utenforskap. I barndommen hermet jeg etter de andre barna og ungdommene for å passe inn og ikke skille meg ut. Denne livsepokeerfaringen har jeg tatt med meg inn i voksenlivet der jeg nå, også med diagnose på papiret, vet hvilke arenaer jeg kanskje er litt uvanlig på. Det gjør at jeg føler gjør litt som andre og da føler meg akseptert. Det er en god følelse, selv om det krever en tilpasning fra meg. Det å få høre til, gjør utenforskapet mindre synlig.

Når jeg referer til den samme humoren som andre, bruker ironi og snakker løst og ledig, føler jeg meg ikke bare på kanten av meg selv som man kunne frykte om man leste dette, slik dere gjør nå og kanskje «stakkars, misforståtte sjel.» Men jeg føler meg nemlig også inkludert og som en del av gjengen. Det er en unik og spesiell følelse for meg. Den er verdt å kjempe litt for, fordi at det å være en del av gjengen er noe jeg verdsetter som det flokkdyret jeg er, og ikke bare være en ensom ulv.

Men jeg kan være den ulven også, når det blir for mye for meg å ta del i disse notene. Jeg kan lukke ned og nesten ule. Det handler om å akseptere seg selv og kjenne sine begrensninger. Behandlerne mine synes det er fint også, hvis jeg sier fra på en ordentlig måte.

stemning1TilpasningstrangenBLOGG

Reklamer

En kommentar om “Tilpasningstrangen

  1. Takk for dette innlegget, det var oppklarende. Jeg tror også livsepokeerfaringer påvirker hvordan vi tenker som voksne, uavhengig av hvilke diagnoser man har på papiret.

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s