Hvorfor er verden så fremmed at jeg ikke klarer å passe inn?

Det var en sånn dag på butikken at jeg skrek. Jeg endte opp med å sitte på den velutstyrte, lokale Meny-butikken sitt gulv, og vugge kroppen min mellom føtter og handlevogner.

En dame hadde akkurat sagt Hva er det med deg? Det var hennes ord som fikk meg til å miste kontrollen og samle meg som en klump på gulvet.

Hva er det med meg, som ikke klarer å passe inn. Hva er det med meg som sier stygge ord til fremmede barn. Er jeg dette barnet selv? Som jeg skjeller ut og stiller naken, til spot av alle? I alles åsyn. Så liten. Så dum. Så sett. Ikke til å unngå. Jeg kan ikke unngå meg selv. Det smerter meg.

Disse inntrykkene, og ordene hva er det med deg, får meg til å tenke. Jeg tenker på meg selv. Og på samfunnet vårt. Jeg tenker på hva det er takhøyde for og hva som blir sett på som unormalt eller urimelig.

Jeg fikk erfare at jeg var problemet i matbutikken. Og jeg fikk se at jeg ikke fungerte. At jeg overhodet ikke passet inn. At jeg ikke klarte smelte inn i køen uten få et utbrudd. Dette er en ukes tid siden, og kanskje har skrikene mine blitt med barnet inn i nettene, eller kanskje gikk det ubemerket hen dette barnesinnet.

Det er rart å tenke på, at jeg kanskje såret et lite barn. At jeg kanskje skremte det. Ringvirkninger. Men barnet så ikke ut til å bli preget. Så kanskje kanskje, skadet jeg bare meg selv på enda en annen måte. Det ser ikke ut som det er grenser inni meg mot å skjemme meg ut, slik at andre kan hate meg slik jeg hater meg. Kanskje er det sånt det blir balanse av. I mitt liv og samfunnet som bor rundt meg. Veie opp med det ene for det andre.