Jeg var ute i hagen, og følte noen snakket til meg. Det var blomstene som sa, se meg, se meg, bevar meg, vann meg, dyrk meg. Jeg fotograferte og dusjet dem lett.
Det med å ha et bånd til naturen, er fint for meg. Som det med dyr. Jeg kan ikke ha dyr enda her jeg bor, så i mangel på en hund søker jeg ofte til naturens andre individer. Det være seg blomster og bier. Jeg har skaffet meg et biehus, for å hjelpe naturen. Jeg lytter jo til reklame også, og har fått med meg Sunnivas biehus for å redde verden (litt).
Med kameraet, møtes blomstene og jeg på midten, til en nøytral posisjon der verken jeg eller blomstene egentlig eksisterer. Dette parallelle livet, er noe jeg trives med. Fordi det ikke blir så alvorlig når det ikke er virkeligheten, mer et fristed, uten bekymringer og kvaler. Nå håper jeg at insektene treffer blomstene også, et romantisk naturstreif.
