Jeg sitter i huset mitt, den kommunale leiligheten jeg leier som er bemannet opp for akkurat meg. Jeg kom hjem fra tur i stad, vi prøver å gå litt. Eller jeg ønsker å gå mye, men har fått forbud mot lengre turer. Det hadde gått en tvang i det som ble skadelig. Men når jeg kommer hjem, etter de faste, men nå kortere turene, er det meg eller er det en jeg prøver å være som er her?
Du blir kanskje forvirret nå. Det blir jeg også. Jeg er jo en person, og den personen blogger hjemmefra i dag. Likevel er det noe inni meg som ikke er på plass. En slags trygghet og ro og selvtillit. Det er ikke det at jeg ikke tror på meg selv, men at jeg sliter med å finne plassen min i samfunnet.
Og når jeg ikke for eksempel er ansatt noe sted og heller ikke er innlagt på sykehus, er jeg jo hjemme på heltid på en måte. Og da er jeg hjemme hele tiden liksom, bare avbrutt av handling, gåturer og behandling i helsevesenet. Så er dette meg, en utgave av meg selv? Eller er jeg fortsatt litt for fremmed for meg selv til at jeg klarer å godta meg, respektere meg og gi meg en sjans til å leve?
Jeg er usikker.
aspergerinformator.com 
Bildene du deler, og bloggen du skriver er din jobb. Og den er viktig for oss som leser. Tenk så langt du har kommet, med å bo i egen leilighet og kan gå ut og inn som du vil. Selv om turene ut kanskje ikke alltid er lange nok for deg. Alle er vi unike og alle trenger vi ulike former for hjelp for å klare hverdagen vår. Med ønske om en så god helg som du kan. Jeg skal på hytta og gleder meg til å jobbe i hagen, med plenklipp og rydding av busker. Datteren min skal ta masse bilder.
LikerLikt av 2 personer