Jeg har blitt spurt av en leser, om å spesifisere hva slags sosial tilpasning jeg gjør eller er villig til å jobbe med. Det handler ikke om at jeg gir slipp på meg selv eller prøver å bli nevrotypisk (som jeg jo ikke kan bli), men at jeg forsøker å leve i symbiose og harmoni med fellesskapet. Det tror jeg er litt godt å føle innimellom, for alle mennesker uavhengig av diagnose.
Jeg håndhilser når det er forventet, selv om jeg kan føle at det blir litt intimt noen ganger, og uforutsigbart. Kommer klemmen også? Av og til. Jeg har øvd meg og blitt god, og kan føle glede når noen klemmer meg nå, fordi jeg blir akseptert og satt pris på. Et håndtrykk eller en klem er et språk. Tommel opp!
I en vanlig dag, møter jeg på mange spørsmål som jeg har lyst til å avfeie og avvise. Likevel forsøker jeg å svare, fordi jeg skjønner at spørsmål som Hvordan har du det og Hva skal du i dag, gir mening for de som småprater med meg. Når jeg avviser, får jeg beskjed om noe som skriker inni meg. Nemlig at de prøvde å være hyggelige. Jeg mener at man skal mene det man spør om, ikke spørre bare fordi det er såkalt høflig. Likevel forsøker jeg å svare, fordi det noen ganger er slik at de bryr seg og vi unngår den ubehagelige stemningen som oppstår når jeg er kort.
Kommunikasjon er forventet å være toveis. Derfor kommer jeg med noen spørsmål i løpet av en dag som viser at jeg bryr meg om den andre parten, selv om jeg godt kunne tenke meg å være alene og redigere og skrive, uten samhandling og interaksjon live.
Videre prøver jeg å tilnærme meg det andre er opptatt av og gi plass for deres tanker og refleksjoner. Selv om jeg ikke finner dem interessante eller viktige. Det er viktig for alle mennesker å bli hørt, så jeg lytter. Og jeg prøver å komme med konstruktive innspill.
Det er sosialt uakseptert å skjelle ut folk jeg møter på butikken eller når jeg går tur, selv om jeg kan føle meg stresset og presset og forstyrret, for eksempel av aktive barn. Derfor jobber jeg med å holde ukvemsordene inni meg. Dette blir ikke alltid vellykket, men jeg er klar over problemet mitt og observerer at de fleste andre ikke skriker for eksempel drittsekk på Meny, selv om de kanskje er stresset som meg.
Jeg takker for i dag når noen takker for dagen, eller prøver å si ja i alle fall, selv om dette er en kommunikasjon jeg forstår lite av. Hva takker de for? For at jeg satt stille og skrev? For at jeg hadde det vondt og kaos i følelsene mine? For at jeg ikke klarte å si hva jeg tenker på? Men ja, takk for i dag, det er jo bare en frase, om enn så unødvendig. Det er likevel ikke noe det er noe poeng i å skape en scene rundt, når jeg enkelt bare kan si ja eller takk, hade og vi sees i morgen.
Dette var noen eksempler fra hverdagen min jeg kom på i farta. Det vil komme oppfølgingsinnlegg til denne teksten.
aspergerinformator.com 
det er fint å høre at du øver på disse tingene. Ikke fordi du behøver å være annerledes eller late som om du er nevrotypisk, men fordi det alltid er kjekt å kunne flere «språk», og vite hvordan andre (f.eks. nevrotypiske) tenker og handler, og hvorfor.
Jeg håper og tror at de sier takk for idag fordi de er takknemlige for å ha tibragt tid med deg. Det er ihvertfall derfor jeg sier det når jeg sier det. Men enig i at uttrykkene kan kjennes fremmed å si. Jeg fikk alltid kjeft da jeg var liten fordi jeg ikke ville si takk for meg når jeg hadde vært på besøk. Men ingen forklarte hva jeg liksom takket for – det hadde kanskje hjulpet.
LikerLikt av 1 person
Jeg sier takk for i dag når jeg har hatt en fin dag. Ellers sier jeg ikke noe. Jeg takker også bussjåføren når det har vært en fin tur, når det har vært fint vær over fjellet eller en fin opplevelse på andre måter. Hvis ikke, går jeg bare stille av uten å si noe.
LikerLiker