Hverdag · tilleggsvansker

Bare øynene var i farger

På sykehuset, var jeg grå og hvit og sort og blek. Det var bare øynene, de blåglinsende, som var i farger. Og fantasien min. Nå i sommer, lever jeg i kommunal bolig og sitter litt ute. Fra sykehus til kommunal bolig, utgjør en fargeforskjell. Fjeset har fått en gyldenbrun farge. Jeg ser sunnere ut, og det selv om anoreksien har krympet meg enda et hakk ned. Det er hakk i plata og jeg ler som Simba i Løvenes konge når han hører fare.

Jeg liker farger. Jeg omfavner dem, velkommen skal dere være. Og jeg tenker på regnbuer og enhjørninger som jeg aldri egentlig har hatt noe forhold til, det er som om de ikke finnes. Og enhjørninger finnes vel faktisk ikke. Regnbuen finnes, kan til og med opptre dobbelt, men jeg kan ikke ta på den. Hvordan kjennes en regnbue ut? Teksten fortsetter under fargebildet.

Jeg liker livet. Selv om jeg har det vanskelig, ser jeg det vakre i det vonde. Og det vonde kan gjøres godt igjen. Alt jeg har opplevd i psykiatrien, har kanskje gjort meg skeptisk til menneskene, men det har også gjort meg takknemlig. Takknemlig for at noen tok seg bryet med å redde livet mitt, slik at jeg igjen kan stå og gå og knipse med kamera og snakke med familien min. Alt dette andre kanskje tar for gitt. Sykehus og behandlere har gitt meg evnen til å stå i meg selv.

Jeg ser meg rundt, møter øynene i mobilspeilet og sier: Jeg er her, lille engel i sommerfugldrakt, la oss ikke fly helt enda. Jeg passer på deg.

En kommentar om “Bare øynene var i farger

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s