Hverdag

Være-sammen-tid

En del med forskjellige diagnoser, deriblant Asperger, snakker om alene-tid. Også «normale» personer uten diagnose, kan se til å nyte alene-tid. Det er kanskje både en nødvendighet og en luksus. Jeg har ikke helt behovet for å være alene, jeg har liksom vendt meg til å være sammen med noen. Jeg vil derfor skrive om å finne den roen og konsentrasjonen andre finner alene, når jeg er sammen med andre.

Når personalet tilbringer tid med meg, har de ofte bok. Jeg hører mye på musikk i headset. Hver kveld ser vi tv sammen. Vi trenger ikke alltid å si noe. De vet at jeg ikke alltid orker small talk eller annen talk for den saks skyld. Jeg trenger at de er sammen med meg for at jeg skal klare å kjempe for livet mitt, men jeg trenger ikke at de er på alerten. De kan fint fordype seg i en spennende roman. Øynene virker likevel. Dessuten tar jeg min del av ansvaret for en ålreit dag for alle parter.

I være-sammen-tiden, som er hele døgnet, lærer vi oss å samspille med hverandre. Det er fint, selv om jeg kanskje hadde virket som et mer fungerende menneske, et såkalt høytfungerende, hvis jeg hadde klart meg uten hjelpen min. Men skal man velge mellom at jeg hadde forkommet og at jeg klarer meg sammen med dem, er kanskje fasiten likevel: være-sammen-tid.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s