Det har gått en sommer. Fire av ukene, har jeg vært hos stedfortræder hos fastlegen. I dag var min lege på plass igjen. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. «Hei, har du hatt en fin ferie?» Eller kanskje har jeg ikke noe med det og bør fokusere meg på meg selv. «Hei, jeg har hatt det litt vanskelig men jeg dealer med det.»
Det er dette med å ha autisme som jeg tenker litt på når jeg føler det sånn med at jeg ikke vet hva jeg kan og skal si. Denne usikkerheten som gjør at jeg famler i blinde. Jeg trenger noe konkret, og fant på et tidspunkt anoreksien. Men så ble anoreksien så stor at jeg ble bitteliten. Og et lite barn kan synes det er skummelt å snakke med legen, en stor mann med myndighet til å hjelpe meg mer enn jeg kanskje er klar for. Innlegget fortsetter under bildet.
Det gikk (nesten) bra. Det går stort sett alltid noenlunde bra. Han vet hvordan jeg har det, i alle fall utenpå. Han prøver å forstå litt av det på innsiden også har jeg inntrykk av. Noen ganger. Eller kanskje hele tiden, bare at jeg ikke oppfatter det. Andre mennesker er jo en gåte for meg i møte med dem. Jeg mangler således ikke empati, men jeg mangler evnen til å sette meg i legens sko (en metafor, skoene har ikke noe med dette å gjøre.)
