Det er så fint, når de danser på TV. Lar musikken leve gjennom kjendisføtter. Noen stive, noen sterke. Noen med humor, noen med alvor. Glitter og glamour, smerte og svette. De lever, kjendisene også – og våger å by på seg selv, også på parketten der de ikke i utgangspunktet hørte hjemme. TV2 sender direkte fra dansegulvet i kveld, som forrige lørdag da det var sesongpremiere.
Jeg har tenkt litt på min egen kropp. Det med at jeg kjenner meg litt motorisk klossete – utan at noen har oppdaget det. En dag jeg gikk tur, tror jeg at jeg fant hvor skoen trykker. Det går nemlig fint å gå så lenge jeg ser ned. Løfter jeg blikket, føler jeg at jeg kan falle når som helst. Jeg liksom sjangler som på Danskebåten i hardt vær.
Jeg føler ikke på det samme utenforskapet som da jeg var tenåring når jeg ser på «Skal vi danse?»
De danser der også, på Danskebåten. Som tenåring var jeg hun som bare stod og så på. Jeg følte meg ikke selvsikker nok til å ta del i dansen. Men å se på, kan være fint nå syns jeg. Jeg føler ikke på det samme utenforskapet som da jeg var tenåring når jeg ser på «Skal vi danse?» Jeg føler meg heller inkludert, siden jeg kan være med å stemme frem min favoritt. En som kjemper på dansegulvet. En med kanskje litt stive bein og en engstelig mage. Heia! Applaus.
aspergerinformator.com 