Jeg åpner øynene. Ser meg rundt. Ser at veggene er hvitere, men også mer flekkete, enn hjemme. Noen har kanskje slått i veggen, sparket, satt merker.
Jeg er ikke den første som våkner her. Jeg er ikke hjemme. Og det er ikke første dag. Det har blitt en del dager her nå. Jeg har bare ikke sagt noe. For hva skal man si? Hei, jeg fikset ikke livet mitt helt. Enda en gang.
Men her er jeg. Mens noen sover lenge, ligger jeg og lytter etter andres lidelse. Presenterer meg når vi møtes i korridorene, vi i samme båt. Jeg sier hun har fint navn, det har hun jo. Og her inne har vi ikke så mye annet.
De vanlige rollene våre, er lagt bort på sykehus. Her er vi pasienter, alle sammen, overgitt til noen som jobber med å hjelpe oss. Opp på beina igjen.
Jeg ligger litt til, bare hviler litt. Leser litt bok. Ser litt TV på nettbrettet. Smiler, svakt. Blodprøvene er tatt. Faren er over, kanskje. For en stund.
Jeg håper jeg får gitt stemmen min i morgen, for vi trenger et velferdssamfunn med høyt omsorgsnivå, for jeg er ikke alene her inne med flekkene. Jeg er en prikk.
aspergerinformator.com 
Jeg tenker på deg, Helene.
LikerLikt av 1 person
Tenker på deg og ønsker deg rask bedring ❤
LikerLiker
God bedring, Helene. Du er en sterk kvinne, med mange tøffe kamper å stå i. Jeg heier på deg og er imponert over alt du deler.
LikerLiker