Funksjonsnivå · Hverdag

Å trene på å leve (med andre)

Før jeg flyttet til kommunal bolig fra sykehuset, med bemanning her, øvde vi på å bo, eller å leve. For å få til en funksjonell hverdag, måtte jeg klare å gå på butikken. Men det var jeg allerede ganske god på! Jeg kan egentlig veldig mye normalt, da jeg er normalt eller høyt intellektuelt utstyrt. Det er det mange som ikke tenker på når de leser om meg som pasient.

macro3BLOGG.jpg

Andre ganger, blir jeg overvurdert. Særlig om jeg gjør noe destruktivt. Jeg er da «samtykkekompetent» og «tilregnelig» – og «voksen» som folk liker å si – så jeg må ta ansvar for egne handlinger. Det er noe jeg er innforstått med, det å bli misforstått i det daglige småkaos. Der at noe jeg gjør, ikke er forenlig med forventinger til en samtykkekompetent voksen,

Jeg har, også derfor, øvd på å takle forandringer, og lært meg å lytte til andre menneskers behov. Det må til for å fungere i samfunnet. Jeg har latt de som jobber med meg, få forutsetninger som tilsvarer/samsvarer gode arbeidsforhold.

Når det er sagt, så er det også hos meg en del som ikke kjenner sine arbeidsoppgaver, klager over en lav sko og nylig satte en dame seg med Netflix og ørepropp, noe som gjorde at jeg følte meg som bare en arbeidsoppgave hun kunne se på med et halvt øye – ikke en hun ville være sammen med. Sånne mennesker, venner jeg meg nok aldri til å leve med med forståelse, samme hvor mye jeg trener på å tilpasse meg dem. Vil de ikke være her? Hvorfor jobber de med meg som brukeren deres?

Men det er bedre at de tar seg til rette, enn at de slutter mens jeg prøver å overleve, kanskje? At det er bedre at de innretter seg etter egen pipe, i stedet for å trekke seg helt ut og jeg ikke lenger ha nok ansatte til at det går rundt. Jeg vet ikke. Det er jo ikke mitt ansvar egentlig, selv om jeg skulle likt å ha full kontroll i egen bolig. En annen ansatt slutter i disse dager, en sånn som har sagt at hun ikke vil sitte hos meg så lenge. En som har vært misfornøyd. Fornøyd er jeg, med at jeg har klart å late som jeg ikke vet akkurat det. Det er en av egenskapene mine, å kjenne min besøkelsestid og opptre høflig og adekvat.

Jeg har fortsatt et (langt) stykke å gå, før jeg kan si at jeg klarer meg selv. Kanskje vil jeg være avhengig av bistand hele livet. Så det jeg hele tiden per nå prøver å mestre, er dette samspillet mellom meg og andre. Jeg prøver å tillate meg selv hjelpen jeg er underlagt og klandrer ikke meg selv for at jeg har noen lidelser som trenger oppfølging – og jeg følger opp så godt jeg kan. En dag, en sånn dag som smiler til meg, kan jeg fungere bedre, andre dager igjen litt dårligere. Det viktige er å ikke gi opp, men tåle å feile. Eller leve.

(Øvelse gjør – nesten – mester.)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s