Så stod jeg her. I begynnelsen av oktober. Jeg begynner å få dreisen på å åpne nye dører og lukke andre. Gå videre. Ikke henge meg opp i alt som har vært. Jeg har så stor bagasje at jeg ville bukket under om jeg ikke lukket igjen noen dører.
I dag vil jeg slå opp døra til soverommet mitt. Fordi, det handler om de gode nettene. Det å drømme om et verdig liv. Hvile ut det slitsomme, kaoset. Være konkret. Være håndfast. God natt. (Innlegget fortsetter under bildet.)
Det er en veldig viktig ting dette med søvn. Så viktig at min Fit Bit Versa (smartklokke) forteller meg hvor lenge jeg har vært i søvn. Den er ikke fornøyd med under åtte timer. Den smiler og gir meg kred når jeg ligger utover formiddagen. Det er det ikke alle som gjør. Heldigvis vet ikke teknologien min at folk flest vil ha en opp i åttetiden, til en åtte til fire dag.
Men saken er, jeg har ikke åtte til fire-dager. Jeg har dager som varer til midnatt. Med tre skift per dag, bortimot ti ansatte er innom meg. Jeg skal forsøke å være vennlig mot alle. Når natta kommer, ber jeg til Gud om å få sove, eller bare lengter etter å be og holder det for meg selv. Jeg er så redd om natta, og da er det noen ganger godt å henvende seg til noen. Min indre stemme, eller Gud den allmektige som kanskje ikke er allmektig siden ikke alles behov kan dekkes eller trygges. Jeg vet ikke. La oss sove på det.
aspergerinformator.com 