Jeg har noen diagnoser. Når jeg prøver å leve, er det med de i bagasjen. Diagnoser jeg antakelig ikke blir kvitt, men som jeg ikke er sint for. Jeg kan ikke gå rundt å være sint på de som har kartlagt meg for å kunne gi meg best mulig oppfølging. Det jeg må gjøre i stedet, er å plukke opp de friske trekkene mine og styrkene og forsøke å fikse et tilnærmet normalt liv. Litt på siden, men innenfor rammene.
Det er mandag, og jeg har vært hos fastlegen som ikke gikk spesielt bra, det maktesløse mår jeg forfaller. Men de vil egentlig bare hjelpe, legen og menneskene omkring meg. Fastlegen er et av tiltakene/rammene for at jeg skal kunne bo i kommunal bolig med bemanning, det at jeg følges opp så tett. Jeg liker det ikke, men følger likevel avtalene. Fordi jeg må, men også fordi jeg jo ønsker å få til dette. Fikse sammen med de som har meg som jobb. Ikke bli for komplisert for kommunen. Unngå å bli innlagt på ubestemt, langvarig tid igjen. Jeg starter på den nye uka.
