Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si dette. Hvordan jeg i all min håpløshet. Uttrykker håp. For det gjør jeg, i en periode som blir veldig tøff og vanskelig for meg. Jeg håper på et liv verdt å leve, på verdensdagen for psykisk helse.
Ikke fordi det skal bli perfekt. Men fordi jeg kan fylle livet med mening likevel. Det å ta et bilde jeg blir fornøyd med. Redigere og laste opp. Dele og få likes eller komplimenter. Dele et tv-øyeblikk med de som jobber med meg. Ha besøk av de som er glad i meg. Det er et lite knippe mennesker, men mennesker som jeg betyr noe for og som betyr masse for meg.
Det handler om å være en vanlig person med uvanlige utfordringer. Og det er greit. Jeg ønsker å godta meg selv, og at dere leserne mine skal få føle at det er liv laga dette vi holder på med. Med å overleve. Selv om det er fryktelig mørkt nå, vil jeg spre håpet med dere som følger meg.
Jeg tåler å ha det vanskelig, bare jeg får skape noe litt fint innimellom. Som et bilde jeg har tatt.
aspergerinformator.com 