For alle som vil lese (leve) her og nå

Jeg sitter her med iPaden og Alt etter havet av Lasse W. Fosshaug. Boka er utgitt på Flamme forlag, og jeg har lest den i appen eBokBib som kan lastes ned gratis til Android eller IOS. Man legger inn lånekort-nummeret sitt og så er man i gang.

Det som er fint med å låne bøker på denne måten, er at man får den tilgjengelig med en gang hvis den ikke er utlånt, og slipper å komme seg til et bibliotek først. Jeg fikk anbefalt å lese Alt etter havet, og sekunder etter satt jeg med den i hendene.

Romanen er så finurlig og godt skrevet. Den er annerledes og skiller seg fra annet jeg har lest. Storylinen er for meg med dårlig konsentrasjon, litt forvirrende. Det hopper i tid og situasjon. Men jeg hadde likevel stort utbytte av å lese den. Kontrastene i innhold og form, kjærlighet kontra drap. En arbeidsroman og dystopisk sci-fi som det står i omtalen til bokhandelen/forlaget, dette som er Fosshaugs andre roman (2017). Teksten fortsetter under bildet.

Alt etter havet foregår på to nivåer gjennom tre deler. Jeg-personen Ivan møter vi når han ankommer vår tid etter en tidsreise fra ganske nær framtid. Han får tatt inn på et hotell i Årdal, en jobb på det lokale aluminiumsverket gjennom å hacke seg på datasystemet og lyve til seg en utdanning på CVen, som planlagt. Mens livet går i vanlig tralt i lokalmiljøet med øl på  kinarestauranten, nedbemanning av fabrikken og TV-kvelder med fotball, lærer jeg mer om hans bakgrunn og historie i Moskva storby over og under overflaten, sistnevnte i kloakktuneller .

Gjennomgående er at menneskene er så små i den store historien, og sånn kommer fremtiden vår kanskje til å bli? Jeg legger boka fra meg, litt urolig. Hvordan vil min fremtid bli? Har jeg noen betydning, eller vil alt skje utenfor enkeltmenneskets kontroll? Teknologien tar mer og mer over. Jeg kjenner meg sårbar, i en virtuell overflod.

Samtidig nyter jeg å være et lesende menneske. Vil du kanskje låne deg en bok nå i helga? Det er så deilig å bare la det oppdiktede krydre en helt alminnelig dag, og å få føle seg som en delaktig brikke i det store, en del av fellesskapet om du vil – uten å måtte gå ut av den trygge komfortsonen men likevel utfordre sin identitet og selvfølelse. Jeg observerer og tar inn.