asperger syndrom · Hverdag · sosialt

«My pets ARE members of my family»

Jeg leste i boken I am Aspien Woman og kjente meg igjen, setningen som er i tittelen på dette innlegg. Det som akkurat hadde skjedd hos meg før jeg satte meg og leste litt tilfeldig her og der, fra den nyoppsatte bokhylla mi, var:

Familien var på besøk, men hunden min var ikke med. Da manglet et vesentlig familiemedlem, selv om det var lite praktisk for henne å besøke meg akkurat den dagen fordi vi skulle sette opp ei bokhylle og styre litt rundt i leiligheten min.

Videre kan jeg fortelle at dyr ofte er lettere for meg å sosialisere med enn mennesker, som igjen mange med Asperger kjenner seg igjen i. Vi har ofte et stort hjerte for dyr. Noen elsker katter. Venninnen min (med en spekter-diagnose) har tre hun har tatt til seg for dyrebeskyttelsen. Noen rir. Andre trener agility med hund. Eller bare er gode hundeeiere eller holder andre kjæledyr.

Å snakke med en hund, er litt som å be inni seg, men føle at man blir hørt når man møter øynene til «familiemedlemmet.» Bønnene blir hørt, og jeg får gjerne en slikk midt i fjeset. Noen syns det er urenslig, men av egne tåler man litt. Akkurat som mødre og fedre tåler å skifte på babyene sine for eksempel.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s