Uken startet med fastlege i går, og trappet videre opp med DPS i dag. Vinteren er her (på alle måter), men jeg er skodd for enhver anledning. Tøfler inne, Nesnalobber ute? For eksempel. Også har jeg vintersko det ikke er så farlig med, og noen dr. Martens jeg syns er kule. Orker jeg ikke ta på sko, kan jeg sprette på meg Crocs for å gå i søpla eller sjekke postkassen, uten å sette skjegget i den.
Poenget mitt er egentlig at livet (og årstider og vær) er i bevegelse. Akkurat som dans, en elv eller et tog mellom to stoppesteder. Bevegelse er fellesnevneren. For meg, er denne bevegelsen litt skummel. Jeg er så redd for å miste øyeblikket. Derfor fotograferer jeg det. Også at jeg bare står i gangen og betrakter mulighetene. For inne og ute.
Samtidig, har jeg en frykt for fremtiden. Ja, jeg er i grunnen ganske angstpreget og litt rigid. Små ting, gjør meg redd og derpå sint og litt urimelig/utilregnelig. Det prøver jeg å jobbe med. Et triks, er å søke de tingene som gjør meg trygg. Som at jeg har hamstret for enhver anledning og har skoene klare. For det som må til. Jeg trår (til).
aspergerinformator.com 