Jeg satt i sofaen på sykehuset da en medpasient satte seg der mens han sa «har du anoreksia eller?» Jeg ble litt forundret, for jeg tenker ikke over at det er synlig. Jeg er bare en person i mengden. Ikke annerledes enn andre for de som ikke kjenner meg, tenker jeg, ikke noe spesiell på verken godt eller vondt.
Men så får jeg sånne aha-opplevelser der andre faktisk tenker over hvordan jeg ser ut. Det gjør litt vondt, men jeg blir ikke sint. Det er lov å spørre. Jeg må tåle såpass. Så jeg våget å svare ja. Jeg liker/forutsetter ærlighet, og selv om sannheten kan være vond å innrømme, er sykdommen en del av livet mitt. (Og jeg lever!)
