Hverdag · sosialt

Englevakt

Noen ganger, tenker jeg at Gud passer på meg. At det kommer til å gå, for Gud passer på meg og vekten min. Jeg vet at det kanskje bare er oppspinn, men det er en trygghet i å lene seg på en slik tanke. For hvis jeg ikke tenker det, blir jeg redd og føler alt er så tilfeldig og skjørt og sårbart. Og når jeg tenker slik, så hjelper det meg med å ta vare på meg selv også. Siden «Gud gjør det».

Andre ganger, holder det med den konkrete tryggheten. Det at mamma og pappa fortsetter å komme på besøk. At jeg har venner som bryr seg om meg. Jeg har for eksempel en god venninne langt nord i landet, og til bursdagen min sendte hun denne vennskapsengelen. Helt konkret, en engel i tre med stålvinger. Den står i hylla mi, den med klokke på toppen. Til alle tider, er hun her.


Jeg lever i samspill med andre, selv om jeg kjenner meg ensom og noen ganger avgrenset fra omverdenen. Ingen er helt isolert. Aldri skal man tro at det ikke gjør noe om man forlater verden, for for noen, er man en del av deres verden. Skremmende, men likevel en viktig tanke – for å ikke gi opp. Vi trenger litt englevakt, de gangene vi glemmer det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s