Mange omkring meg, har lett etter diagnosene mine. Leger, sykepleiere, miljøarbeidere, sosionomer, psykologer, psykiatere. De har lett etter en forklaring. Og til slutt fant de ut at Asperger syndrom forklarer både meg og de andre vanskene jeg har fått gjennom å leve et liv med uoppdaget Asperger syndrom. Jeg er lettet over at vi ikke trenger å lete mer. At vi har noe noen forstår.
Men det er også mange som aldri vil forstå Asperger. Selv om de har utdanning og posisjon til å skulle kunne forstå og tilrettelegge og samhandle med sånne som meg. Og da tenker jeg, at det er fint å fokusere på noe annet enn diagnosekriterier med negativt fortegn. Heller fokusere på meg og hvordan jeg skal få leve best mulig. Jeg vil for eksempel trekke frem fotointeressen min, som jeg fungerer godt med fordi jeg er spesielt interessert i den kunsten. Teksten fortsetter under bildet.
Det gjør at vi kan fokusere på noe som er produktivt. I stedet for å henge oss opp i det som begrenser, vil jeg lete etter det som bidrar i samspillet og samfunnet vårt. Jeg mener ikke at man skal fjerne diagnosene, men finne styrkene og slutte å lete etter det som gjør meg sårbar og lite tilpasningsdyktig. Det ligger der, men la det ligge og støtt meg i stedet, vær en buffer og redningsvest, slik at jeg finner en balansegang. Der jeg kan være meg MED Asperger syndrom, og ikke bare Asperger syndrom.
Det er mye friskt i denne diagnosen. Mye som er noe å gripe tak i og heie frem. Mange med Asperger gjør det godt i kunstneriske og kreative yrker som forfatterskap, være fotografer, være kunstner, og i arbeid med mennesker. Noen er gode lærere og psykologer, for eksempel. Vi er ofte trukket til hjelpende, kunstneriske eller dyreyrker, og ofte en «ekspert» innen det valgte feltet (Kilde, Tania Marshall om kvinner med Asperger).
aspergerinformator.com 