Hverdag · tilleggsvansker

Å være en pasient (selvportrett)

Jeg våkner, spør nattevakten hva klokken er. Den er for lite. Jeg må sove mer. Sove, sove, sove. Jeg kjenner den psykiske smerten. Jeg kjenner på annerledesheten. Jeg kjenner på presset, om å skulle vært en annen. Frisk. Selvstendig. Glad.

Jeg våkner igjen. Klokken er frokost. Jeg spiser den og legger meg igjen. Jeg sover og våkner opp til jeg skal dra til psykologen. Hos psykologen er det kanskje takhøyde. Til hele meg. Men jeg kjenner meg også så liten, at systemet blir stort. Helsevesenet stort og skremmende, selv om de skal hjelpe meg. For ikke alltid kan man hjelpes, og man kan bli misforstått.

Jeg skriver for å unngå misforståelser. Jeg er bedre skriftlig enn muntlig. Men i går klarte jeg å si en del til fastlegen. Om det som er vanskelig å si. I dag er det psykologen som får den sårbare sjelen min i en stol. Vi sitter der som om vi skulle være likeverdige i en time. Den tilmålte tiden. Og så drar jeg hjem igjen og håper jeg klarer å fylle ettermiddagen og kvelden med fotografier. Jeg er et bilde.

korsetBLOGG

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s