foto · Hverdag · sosialt

Det lille i det store

Jeg klamrer meg til det lille. Det som er håndgripelig. Som en krympende kropp eller et voksende bildemotiv. Noe jeg kan zoome inn på. Gi liv til noe som ikke lever, kanskje. Som en liten modelljernbane-figur.

Og slik vokser jeg som menneske. Jeg får en rolle som hobbyfotograf. Jeg kan ta del i sosiale situasjoner, som på fotoklubb. Det som er litt vanskelig, er at jeg ikke forstår helt det sosiale spillet. For det føles virkelig som bingo! Det om folk snakker med meg eller ikke. Det blir veldig sårbart, og jeg krymper meg tilbake i anoreksiens tempel igjen.

I et tempel, lærer man å tro. Jeg tror på det gode i menneskene, håper de vil være en del av omgangskretsen min. At jeg er en ok input. Men jeg aner ikke om jeg kan være det, for noen. Eller om jeg bare er et vedheng, her jeg kommer med kroppen min og tankene mine og følelsene. Det sårbare som er så lett å velte. (Griper kameraet igjen og zoomer ut.)

2 kommentarer om “Det lille i det store

  1. Er du _helt_ sikker på at du ikke forstår det sosiale spillet? Det er nemlig _ingenting å forstå_, og har du forstått _det_, har du kommet lengre enn de fleste, med eller uten diagnose.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s