Livet går i epoker. I en fase, særlig under utredning og rett etter jeg hadde fått diagnose, var det veldig viktig for meg at det fantes andre med samme utfordringer – og styrker. Nå har jeg mer funnet meg selv både med og bak diagnosen, og det er ikke lenger like viktig at vi er fler.
Ikke fordi jeg isolerer meg, bare at de har mindre betydning for min funksjon. Men fordi jeg i samspill med mennesker uten diagnosen opplever at jeg uansett må tilpasse meg den nevrotypiske verden – enda så godt det hadde vært å hvile i en diagnose. Det kan vi ikke. Ikke jeg, og ikke andre med høytfungerende autisme/asperger. Det ligger forventninger til oss. Derfor suger jeg meg ikke fast til bare de med diagnose, men prøver å delta i hele samfunnet.
Jeg har fortsatt venner med diagnose, og er glad og takknemlig for deres personligheter og samtaler på nett. Også gruppene for personer med Asperger, setter jeg pris på. Jeg er til og med admin. Det handler om å sammen og hver for oss komme oss ut av selvet, delta og være fulle mennesker, ikke bare diagnoser.
Diagnosene er likevel en betegnelse, samlebetegnelse, på noe vi med diagnosen har felles. Det kan altså være veldig godt og viktig å snakke med mennesker som forstår mitt perspektiv, men det er ikke hele tiden nødvendig for at jeg skal klare å overleve. Jeg har også en rolle i samspill med de uten diagnose nå.
aspergerinformator.com 
Jeg tror problemet til en del som har diagnosen AS er denne forestillingen om en «neurotypisk verden» som de ikke har tilgang til. Så er det denne «opplevelsen av å måtte tilpasse seg». Subjektive opplevelser trenger som kjent ikke nødvendigvis å ha rot i virkeligheten, uansett hvilke diagnoser man evt. har eller ikke har. Men behandlere og terapeuter i det offentlige helsevesenet er ikke alltid så opptatt av å formidle akkurat dét, så det er pasienten selv som må kreve sin rett og forlange denne vinklingen i behandlingstimene.
LikerLikt av 1 person