To let grow

To let go, er et kjent uttrykk. To let grow, kan være like vanskelig når man har anoreksi og frykter vektoppgang. Gi slipp på kontrollen. La kroppen få alt den kunne drømme om. Det er jeg ikke klar for. Og kommer kanskje aldri til å bli. Det er litt vondt å innrømme. Som om jeg er svak. Det er mye skam knyttet til å ha en spiseforstyrrelse, og det å komme til kort. Ikke mestre det andre gjør med en selvfølge. (Innlegget fortsetter under bildet.)

Jeg fortsetter med min lille kostplan og de faste rutinene. De holder meg i live, og jeg kan slippe å være redd for veldig stor vektøkning osv. Det er en middelvei, som sykehuset kan godta og jeg kan klare å leve med. Jeg er takknemlig for at de lytter litt til meg også, da jeg ikke er i stand til å holde ut en mye høyere vekt. Tvangsparagrafen sikrer at jeg må holde avtalen, og ikke kan gå ytterligere ned. Den holder meg i live, kort sagt. (Innlegget fortsetter under bildet.)

Jeg kunne likevel ønske jeg var litt mer fleksibel i tanker og adferd. At jeg ikke var så fastlåst. Som i et fengsel, inntaket gjør nemlig at det ikke er forsvarlig med lange turer og jeg blir en fange holdt av indre demoner (og utvendige behandlere). Og jeg skulle gjerne gått lange turer. Med kulerunde øyne kaster jeg et overblikk og bærer over med meg selv.