Noen ganger, rakner alt. Blomstene visner, og det gjør jeg også. Å være på sykehuset, får meg til å føle ta jeg har feilet med å prøve å leve. Men det betyr ikke at sykehuset er håpløst. De jobber for å gi meg det jeg trenger, så jeg står på beina igjen – og blomstrer.
Jeg har møtt noen fine mennesker denne gangen. Både personal og pasienter. Personer som virkelig ser meg og våger å snakke med meg. I hverdagen min, opplever jeg nok at det inni meg ikke er tema. At hele meg og min fungering er en feil. Da visner jeg. Da får jeg ikke næring til det jeg er god på, når det vonde tar over og ingen vil vite av det. Vite av meg.
Derfor er det viktig å også anerkjenne en vissen blomst. Den jeg har fotografert, syns jeg er vidunderlig med sin vissenhet. Det er litt som med gamle mennesker også, når rynkene kommer og håret blir grått, er de fortsatt vakre og må vernes om. Jeg tenker at det er noe vi kan tenke på i møte med mennesker – se hele mennesket, ikke bare sminken.
aspergerinformator.com 
Det er en viktig problemstilling du tar opp her, spesielt fordi det såkalte autismemiljøet i Norge synes å være mer opptatt av organisasjonsdrift og identitetspolitikk enn å finne løsninger på reélle problemer.
LikerLikt av 1 person
Så vondt og sårt å lese at du er på sykehus, men godt at du føler du blir tatt vare på. Kommunikasjon er så viktig, men ofte litt vanskeligere når det må foregå muntlig. Det opplever jeg i hvert fall med min datter. Beste for henne, når jeg ikke kan » tolke » er at det foregår skriftlig. Hun svarer godt for seg det er ikke det. Men mangler litt trygghet på at det er greit det hun vil si. Med ønske om en så god tid fremover som du kan. Jeg nyter bildene dine, selv om blomsten vissner.
LikerLiker