asperger syndrom · sosialt

Alene sammen

Jeg kan synes det er vanskelig å finne mennesker som tenker det samme som meg. Det er liksom som om jeg er så veldig mye på en gang. I fotoklubben, kan jeg finne fellesskap rundt fotografering, men ikke helt det andre sosiale. Og med venner fra andre arenaer, er det som om jeg tenker for mye på foto og produktivitet. Jeg finner rett og slett ikke middelveien til å blende inn.

Fordi jeg er både mye «all over»,
og opptatt av detaljer, finner jeg ikke helt min plass i flokk. Jeg vil både være sammen og usynlig. Det går selvsagt ikke an. Alle kan se meg. Og jeg er også, med mine interesser, tanker, følelser og handlinger, en ganske tydelig person – en som flere kan legge merke til i mengden. Og enda, føler jeg meg alene fordi vi ikke har samme referanseskala for for eksempel smerte eller kjærlighet.

Jeg har alltid vært singel,
og skammer meg egentlig ikke over det lenger. Det er en del av min identitet, som kan overraske mennesker, som på sykehuset nå sist spurte en veldig hyggelig pasient hvor lenge jeg hadde vært singel. At det var cirka for alltid, skapte et forbauset ansiktsuttrykk (ja noen ganger ser jeg folk i fjeset). Hun trøstet meg og sa det ikke er for sent å få barn, hvis jeg vil det. Det er mye fellesskap i ulikhet også. Omsorg fra en fremmed kan varme meg godt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s