Sommerstrofer

Det er siste rest av sommeren. Jeg vil skrive at den har vært fin. Ikke fordi alt har vært fint. Og ikke fordi jeg har klart meg bra. For jeg har ikke det, og sommeren har gjort vondt. Men det er likevel noe med sommeren som alltid er fint. Det er å se sola, kjenne den varme, se naturen blomstre, bringebær på buskene, kjenne vinden i håret, smake og lukte på saltvann i ansiktet. Sniff.

Det har regnet på blomstene. Det har regnet på meg. Jeg har spiret, jeg har grodd (i sårene mine). Jeg har kjent på fellesskap og utenforskap. Dette med at noen har opprettholdt kontakten i ferien, og at andre har hatt ferie. Gjerne på skift. Sent eller tidlig.

Året fortsetter igjen nå, men jeg klamrer meg litt til restene av sommer. Det gode fellesskapet rundt sol og glede. Det at vi nyter noe sammen, som ei solnedgang. I natt var det diskotek på himmelen av lyn, med tordenet langt, langt unna. Noen bader nok i dag, det er 24 grader i skyggen tror jeg, og jeg tenker at neste sommer – da kanskje jeg ikke har sår så jeg kan bade. At jeg har klart meg enda litt bedre da.

Til de jeg har delt bilder med i sommer: Takk for opplevelsen. Takk for samholdet. Takk til fotoklubben, som gjør meg til et menneske og ikke bare diagnoser. Knips. (Det er sommer.)