Hverdag

Liten og stor

Jeg har følt en del på å være voksen, siden jeg er 36 år nå. Men likevel føler jeg meg redd og sårbar, som om jeg var et barn. Noen av reaksjonene mine kan sikkert også oppfattes som trass. Jeg er så innmari følsom og nærtagende, med følelsene utenpå kroppen, at jeg kan reagere, overreagere om du vil, hvis jeg oppfatter kritikk. Kritikk som kanskje bare er en hjelpende hånd. En forsiktig veiledning. Et puff mot et mer laga liv.

Likevel, er det jo sånn for oss alle.
At vi må leve livet vårt selv. Selv om mange har gode råd, er det til slutt jeg som sitter ved roret og må sjøsette skuta. Jeg ønsker meg dager på bøljan blå, men også dager langt oppå land. For livet, det er svært som Odd Børretzen sang. Og det er måker og andre forstyrrende elementer.

I dag, dagen før skolesart
for mange barn i Norges land, sitter jeg og føler på den barnlige angsten. Men nå er jeg ikke redd på mine vegne, men på barn jeg er glad i sine vegne. Det er så viktig for meg, at det blir en god opplevelse med skoledag i morgen. Så her sitter jeg og tripper og finner frem klær jeg føler meg vel i. For selv om jeg ikke skal på skolen selv, kjenner jeg på skolestart-nervene. Jeg sitter og ser på fotosekken min, som kunne vært en skolesekk, og lurer på om jeg skal ta den på meg i morgen. I solidaritet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s