Jeg er ikke ulykkelig. Noen tror det. Noen tror nok at jeg er hjemme med gardinene trekket for og gråter og blør. Jeg blør bare når jeg skader meg og må sys sammen, og gråter nesten aldri. Gardinene er heller ikke trukket for, jeg slipper lyset inn og fryder meg.
Jeg er nemlig ikke ulykkelig, spesielt lei meg eller noe sånt. Jeg har bare et litt komplisert liv, som jeg sliter med å håndtere. Tårene må jeg dessverre lete lenge etter, for det ville sikkert vært godt om jeg gråt ut av og til. De er mangelvare, her hos meg.
Men poenget mitt er, at selv om man har et turbulent liv, kan det være et verdig liv verdt å leve – for meg. Jeg håper at andre opplever at jeg lever slik jeg kan, med mine utfordringer, og ikke bare tenker på, og ser seg blinde på, antiklimakset av at noe av det jeg gjør, kan ta livet fra meg.
aspergerinformator.com 