Jeg tenker på

FaceBook spør ofte hva jeg tenker på. Det er sjelden jeg svarer. Men jeg tenker veldig mye. Kanskje det er derfor jeg ikke klarer å plukke ut én ting å svare. Som om jeg blir overlesset av tanker og følelser og ikke klarer å skille de fra hverandre. Natt til onsdag sovnet jeg ikke før fire. Og jeg satt ikke oppe og hørte debatten i USA som «alle» snakker om, jeg fikk bare ikke sove. Jeg tenkte ganske mye på valg av mobilt bredbånd, for sånne praktiske valg kan fremstå som så store for meg. Jeg slet veldig med valgets kval. Og da lå jeg der da, og tenkte og fant ingen svar. Bare en vingling. (Innlegget fortsette under bildet.)

Det kan være sånn i butikken også, men jeg er så forberedt at det ikke skjer. For skulle jeg valgt for eksempel yoghurt som jeg ser det er kommet så mange sorter av i årene jeg ikke ar spist så mye normal kost, så ville jeg vært usikker og stått og kavet – om jeg ikke var helt forberedt. Jeg planlegger alltid hva jeg skal handle og finner ut i hvilken butikk det evt. er tilbud, og hvis ikke tilbud så der det er mest gunstig pris- og medlemsskapsmessig/kundeutbytte. For eksempel om jeg kan bruke Æ-appen. (Innlegget fortsette under bildet.)

Videre tenker jeg på økonomien min. På hvordan jeg skal gjøre innkjøpene til jul. Jeg har begynt på julegavene, og gleder meg enormt. For i julen, er vi alltid sammen. Familien min og meg. Ikke det at jeg ikke ser dem ellers, for det gjør jeg. Senest på onsdag var mamma og pappa hos meg og vi pratet og var sammen i nesten en time. En fin time, til ettertanke. For jeg tenker mye på fremtiden vår. Og i deres fremtid, teller jeg med, selv om jeg selv kjenner på at jeg kanskje kommer til å falle fra. (Innlegget fortsette under bildet.)

Når jeg faller sånn i tankene, er sorgen dyp og depresjonen tett. Jeg kjenner på hvordan jeg smiler og ler, og hvordan jeg tier og binder meg. Til å være glad. For jeg ønsker ikke å skremme noen. Eller å være en bekymring. Jeg tenker mye på det. Hvordan det blir om jeg tryner. Og så, så reiser jeg meg kanskje og gjør mine vanlige rutiner. Som å spise til faste tider og å rusle de to, korte turene mine. Alt er som vanlig. Helt til det ikke er det lenger, og det tenker jeg litt på – det at jeg endrer meg så fort når jeg blir «dårlig» og tung til sinns. Det skjer gjerne når noe er uforutsigbart. Som om JEG blir uforutsigbar av det. Det var dette jeg tenkte jeg ville dele i dag, sånn til refleksjon og tankearbeid.