Vi er her, prat med oss, du er ikke alene. Kunne de si. Men jeg skjønner, ingen er der jeg er. Egentlig. De har ikke de samme følelsene. Det samme perspektivet.
Jeg er et kamera. Jeg stiller fokus skarpt, på det andre ser rett forbi. Jeg er speilrefleks, ser meg selv og verden i en refleksjon.
Jeg virker så fordømt reflektert på andre. Men egentlig er jeg utrolig urolig og forvirret. Der jeg zoomer ut og inn, tilter opp og ned.
Og så litt lenger ned, som om jeg tilhører underverdenen. Jeg puster og kaver, vingler og balanserer. Prøver lage meg et kart, plotte inn postadressen.
Her er jeg, mellom to stoler, to land, i ingenmannsland.
Din subjektive virkelighet er unik for deg, og sånn er det for absolutt alle, uansett hva de sier. Det er ikke en gang alt som trengs å snakkes om. Noen ganger er det helt greit å være stille, eller å la ens handlinger tale for seg selv.
LikerLikt av 1 person
Min normal er ikke den samme som andres; alle ser verden på sin helt egen måte. Men jeg vil heller kjenne meg selv, og ingen andre, enn alle andre og ikke meg selv… Din måte å se verden på trenger ikke å være feil, selv om den skiller seg fra andres 🙂
LikerLikt av 1 person